Jeg har flyttet bloggen over på egen server: http://sphere.fredrikmeyer.net/
I Norge står staten for store deler av kanaliseringen av ressurser. Hva innebærer det? Jo, staten kontrollerer store deler av landets pengemengder, med den konsekvens at en gjeng byråkrater bestemmer hva ressursene skal brukes på. Med alle de konsekvenser det medfører.
Et par eksempler:
Staten gir musikkskolen Barrat Due over 90.000 kroner per elev, mens flinke realfagelever ikke blir lagt merke til. Det er et velkjent faktum at i Norge verdsettes kultur mye mer enn kunnskap.
Vi kjenner alle Ruter, det offentlig eide kollektivtrafikkselskapet i Oslo-området. De kan ikke akkurat sies å være kjent for god pengebruk. Her er en Aftenposten-artikkel fra 2008. Ikke mye har skjedd siden da. (også NSB er kjent for sine forsinkelser)
Også Den Norske Opera er et eksempel på interessant kanalisering av ressurser. Regjeringen syter om at verdens fattige har det så forferdelig, og hva skjer? Jo, de bruker 4 milliarder kroner på å bygge en Opera-bygning med subsidierte billetter. De samme pengene kunne utryddet malaria i Afrika, for eksempel.
Listen kan fortsette lenge: NAV, norske skoler, sykehuskøer er bare noen få eksempler.
La oss definere fred. En veldig akseptabel definisjon er “fravær av vold”. Dette er bare enn bare “fravær av krig”. Dette inkluderer også overgrep mot enkeltpersoner.
Man lever ikke i fred når man risikerer å bli voldtatt på åpen gate.
Man lever ikke i fred når man blir ranet i eget hjem.
Man lever ikke i fred når man ikke ikke får bestemme over eget liv.
Lønnstakere over hele verden blir daglig ranet når staten tar en prosentdel av lønnen deres. Mennesker over hele Norge blir fratatt sin selvbestemmelsesrett over eget liv når staten nekter dem å bygge huset slik de vil (f.eks skal nå alle nybygde privathus tilpasses rullestolbrukere). Eller når staten nekter to voksne mennesker å handle frivillig med hverandre (f.eks prostitusjonsforbudet).
Eller når politiet bruker all sin kapasitet til å stanse offerløse forbrytelser (les: sexkjøpere, narkomane, hyttebyggere i strandsonen, m.m)
La oss for all håpe Fredsprisen går til noen som ikke ønsker å drive med vold mot fredelige mennesker (slik som Obama i fjor: med sine skattereformer, Wall Street-reformer, osv.) (eller som Al Gore: med sin klimafanatisme). Gode kandidater er mennesker som fremmer frihet fra vold (altså fred). (Johan Norberg, Ron Paul, John Stossel, Onar Åm ville faktisk fortjent prisen)
Jeg har akkurat fullført boken “From here to infinity – A Guide to Today’s Mathematics” av Ian Stewart. Tittelen er veldig beskrivende: den handler stort sett om hva matematikere har drevet med de siste par hundre årene, og tar opp et svært bredt spektrum av temaer (primtall (dvs. Riemann-hypotesen), knuteteori, topologi (f.eks 4-fargeteoremet), algebra (f.eks uløseligheten av femtegradslikningen), og beregnbarhet (f.eks Gödels kjente teorem)).
Boken er veldig inspirerende for en vordende matematiker. Vi får høre om hvor lang tid det tar å bevise viktige resultater, om uløste problemer, og noe om hvordan en matematiker arbeider.
Boken ble første gang utgitt i 1987, så noe av informasjonen er allerede utdatert. For eksempel er både Poincaré-formodningen og Fermats siste sats løste problemer i dag. Men det er bare motiverende! (selv i dag har matematikere noe å gjøre)
Begrepene i boken introduseres på en lettlest måte, og kan leses av alle med allmennkunnskapene i orden. Jeg koseleste boken i den forstand at jeg ikke tok meg tid til å “gjennomforstå” hvert eneste nye begrep som ble innført.
Forfatteren fokuserer mye på hvor mye matematikken har blitt anvendt i samfunnet rundt oss, og beskriver hvordan utviklingen av ny matematikk har blitt inspirert av fremgang i fysikk/biologi/økonomi/osv. Han spår at “det tjueførste århundrets matematikk” (dvs. dagens og framover!) vil bli mye preget av samspillet mellom datamaskiner/fysikk og moderne teknologi. Selv har jeg ikke dette inntrykket, men det er likevel interessant å lese om hvordan man på slutten av 80-tallet så for seg framtidens matematikk.
Boken kan lånes på Matematisk Bibliotek på Blindern. (når jeg har levert den tilbake!)
Under er et innlegg jeg sendte til Avisa Nordland.
Jeg er nå hjemme hos familien for sommeren og har lagt merke til én spesiell ting som jeg irriterer meg over. Veldig. Som barn var det alltid moro å besøke flere av lekeplassene her i Skivika, sitte i en desse («huske»), eller bare leke i noen av stativene.
Nå er samtlige lekeplasskonstruksjoner fjernet. Skliene, og selv de uskyldige «humpene» er fjernet. Lekeplassene er ikke annet enn groplasser for ugress.
Og hvem er det som er ansvarlig for dette? Først og fremst kan vi takke EU for at lekeplassene er strippet for moro. Det er Den Europeiske Standardiseringskomité som har kommet med nye sikkerhetsstandarder for lekeplasser rundt om i landet. Selv om Norge ikke er medlem av EU, velger politikerne å adlyde så godt som alle nye EU-direktiver, med den uheldige følge at Norges barn blir fratatt utelekeplassen.
Ikke rart de bruker all tiden sin foran dataskjermen!
Forøvrig er det ikke lenge siden EU tillot bøyde agurker på markedet. For de av dere som ønsker frihet fra reguleringer og politikermakt, hold dere for all del unna EU!
Jeg har nylig fullført boken “Symmetry – A journey into the patterns of nature” av Marcus du Sautoy. Jeg begynte å lese boken på flyet hjem fra Bangkok (på grunn av heldige omstendigheter satt jeg på Business Class), og fullførte den for noen dager siden.
Boken er en perle å lese for alle matematikkstudenter – og også andre matematikkinteresserte. Den er en fin blanding av matematikkhistorie, matematikken bak symmetri (fortalt svært lettfattelig) og hvordan det er å være matematiker. Sistnevnte ingrediens er kanskje den mest velsmakende av alle tre.
Som tittelen hinter til, handler boken om symmetri, og hva det egentlig ér. “Vanlige”, uopplærte mennesker, har en vag definisjon i bakhodet, og tenker kanskje på speil og blomster. Boken prøver å fortelle oss hva en matematiker mener med symmetri, og hvordan man har laget et matematisk begrep som gjør at man kan regne med “symmetrier”. Man snakker om symmetrigrupper, og klassifiseringen av de endelige simple gruppene.
Matematikkdelen av boken er enkel, og det aller meste er forståelig for de aller fleste. Likevel tror jeg det kan være en fordel å kjenne noen av begrepene (gruppeteori, spesielt) når man leser boken slik at man forstår hva den snakker om. Da blir det virkelig spennende!
Historiedelene av boken forteller hvordan man har arbeidet med symmetribegrepet opp gjennom historien, hvordan det førte til at vi begynte å telle (ved at vi ser likheter mellom enkeltting), og hvordan symmetribegrepet hjalp oss å bevise at femtegradslignigen ikke har noen løsningsformel).
du Sautoy forteller hvordan det er å arbeide som matematiker. Om hvordan det er å reise verden rundt på konferanser, om sære matematikere, og hvordan det er å jobbe på et universitet.
Som en subtil symmetrisk detalj starter og slutter boken på samme begivenhet.
Anbefales.
Har politikerne forst kommet til makten, vil de gjore alt de kan for a beholde den. De vil utnytte tiden de har til a bruke vold til a gjore nettopp det – bruke vold.
Pa VG nett kan vi i dag lese at de politiske partiene nok en gang vil oke bevilgningene til seg selv. Dette overrasker selvsagt ikke. Siden dette er skattebetalernes penger, er dette ikke bare et demokratisk problem – det er ogsa et voldsproblem.
Det er demokratisk problem fordi det er partiene pa Stortinget som nyter godt av tilskuddene, mens smapartiene ikke har noe de skulle ha sagt. Dette gjor det svaert vanskelig for smapartier a vokse, og de konkurrerer pa helt annerledes vilkar enn de store partiene som svommer i penger.
Det er et voldsproblem fordi politikerne har midlene (les: politiet) til a kunne konfiskere skattebetalernes penger for a bruke dem til a drive staten. Nar politikerne bruker dine penger pa a gjore sitt parti rikere, kan man sporre seg om dette var riktig bruk av dine penger. Disse pengene kunne gatt til a styrke sikkerheten i landet, fa ned kriminalitetsratene, de kunne vaert brukt pa en bedre skole, de kunne vaert brukt pa modernisering, de kunne vaert brukt pa a gjore noe med helsevesnet i landet. Eller du kunne behold pengene selv og brukt dem slik du mener de ville vaert best brukt. Men politikerne velger a bruke dem pa seg selv og sine lonninger.
De velger altsa a bruke sin makt til vold pa a gi seg selv ubegrensede lonnshopp, mens du sitter igjen uten noe du skulle ha sagt. Det er et voldsproblem.
I helgen leste jeg boken “Storebror dreper – Om totalitarisme“, utgitt av Civita, skrevet av Bård Larsen. Bibliotekaren på skolen jeg jobber på sa at boken ikke var registrert, og om jeg var interessert kunne jeg bare ta den. Så jeg gjorde det.
Boken var veldig interessant, for å si det først. Den tar for seg flere totalitære regimer, og forteller om grusomhetene disse stod bak. Det er lagt ekstra vekt på kommunistiske regimer, da en undersøkelse har vist at norske skoleelever vet mer om nazistenes herjinger enn om grusomhetene under f.eks Stalin og Pol Pot.
Boken egner seg utmerket om du ønsker en kort og lettlest informasjonskilde til totalitære staters grusomheter. Derimot virker det som om den begår den klassiske feilen med uttalelser som “kommunisme er en god idé, men fungerer ikke i praksis”. Det man må få inn i hodene, er at kommunisme på alle måter er en dårlig idé. (vel, om formålet er sult og undertrykkelse, er kommunisme en fortreffelig idé. Om formålet er velstand og lykke for befolkningen, er det en elendig idé.)
Man leser boken på et par timer, og den finnes også til gratis nedlastning på Civitas hjemmesider. Den er underholdende* (!) og lærerik lesning.
* Man kan bare le når man leser om den ungarske metereologen som blir arrestert for å ha meldt at “det kommer en iskald luftstrøm fra nordøstlig retning, fra Sovjetunionen”.
I januar 2009 ble det ulovlig å bestemme over egen kropp i Norge. Hva du kan bruke egen kropp til bestemmes nå av politikerne. Du skal få lov til å gi massasje for penger, bruke hendene dine til å klippe håret for penger, selge kunst for penger, men ikke selge sex med penger – det skal du måtte gjøre gratis.
Politikerne har bestemt at å selge sex som en tjeneste er på en eller annen måte galt for deg, og at de vet bedre enn deg hva du skal bruke din kropp til. (ja, jeg er klar over at det er lov å selge sex i Norge. Det er ikke lov å kjøpe, men det går nå ut på det samme)
Likevel eksisterer det prostituerte fortsatt, og sexsalget har begynt å øke igjen. Folk føler seg støtt av at prostituerte selger sine tjenester på gater som Karl Johan.
Men så kan man spørre seg: Hvem er loven god for? Noen umiddelbare forslag:
- De prostiuerte
- De som går på Karl Johan
- Politiet, så får de noe å gjøre
- Politikerne
La oss gå raskt gjennom disse fire punktene.
- De prostituerte: Hvilke fordeler har de prostituerte av at deres yrke blir forbudt ved lov? Noen kan hevde at en slik lov vil hindre menneskehandel, men jeg tror virkelig ikke å forby prostitusjon er den rette veien å gå. Nå blir prostitusjonen mer skjult og det blir vanskeligere å overvåke forholdene til de prostituerte. De prostituerte må selge til lavere pris og mer ekstrem sex.Så hva er alternativet? Å selge sex organisert må legaliseres. Det innebærer at de prostituerte kan ansettes på bordeller hvor de har mulighet til å fagorganisere seg og jobbe under rene og trygge forhold. Rommene kan ha alarmknapp, vakter, og det kan legges opp til regelmessig helsesjekk av de ansatte.
En slik legalisering vil gjøre det mindre attraktivt å jobbe på gaten sammen med narkomane og kriminelle. De prostituerte vil få trygge arbeidsforhold.
Men hva skjer nå? Jo – sexkjøpere er blitt kriminaliserte, og alle som kjøper sex i Norge (og i utlandet) i dag er per definisjon kriminelle. Lovlydige ikke-voldelige borgere har nå for det meste sluttet å kjøpe sex. Hvem er det som fortsetter? Jo, det er personer som har lavere terskel for å bryte loven. Disse er naturlig nok en større risiko for de prostituerte enn den tidligere kjøpemassen. Lovens bakside er at de prostituerte har fått skumlere kunder.
- De som går på Karl Johan: Disse har nesten fått det som de ønsket. Karl Johan har blitt en roligere gate om kvelden og mange av de prostituerte selger sex andre steder eller i andre, skumlere land enn Norge.
- Politiet: Disse har absolutt ikke tjent på loven. De har fått svært mye mer å gjøre, og bruker enorme ressurser på å oppsøke leiligheter hvor det mistenkes at det selges sex, og å patruljere ute. Disse ressursene kunne blitt brukt på andre mer nyttige områder: innbruddsbølgen som raser over Oslo, alle knivstikkene på Karl Johan, skyte på taggere, og så videre. Listen er lang.
- Politikerne: Politikerne har tjent godt på dette. De viser handlekraft og at “bryr seg”. Dessverre er de velmenende (ofte), men trege og dumme. Lover har en tendens til å få ikke beregnede bieffekter (og dårligere arbeidsforhold for de prostituerte er ett av dem).Mens prostitusjonsloven diskuteres og behandles får politikerne tid til å vedta nye, kontrollerende lover. Nå har du ikke lov til å bruke ditt kredittkort på å betale for pengespill i utlandet. Du har også plikt til å stoppe og hjelpe ethvert skader dyr du kommer over, i tillegg til at dyr har rett til et oppvekstmiljø som stimulerer læring og levelyst, noe som er nesten mer enn rettighetene barn har.
Så hva burde man gjøre? For det første må det en holdningsendring til. Prostituerte må ikke lenger bli sett på som ofre, men som selvstendige mennesker som har valgt en egen yrkesvei. De fortjener respekt for den modigheten de viser, og de fortjener trygghet.
Ellers vil jeg fortsatte varmt anbefale Ole Martin Moens korte novelle “Prostituerte og frisører“
Jeg siterer VG.no: “Flere mennesker skal ha blitt drept etter at fem av skipene i hjelpekonvoien på vei til Gaza ble stanset av den israelske marinen mandag morgen.”
Ved første øyekast høres dette helt forferdelig ut. At uskyldige mennesker dør, er alltid trist og fælt. Men hvem var det egentlig som handlet galt? La oss ta en titt på hendelsesforløpet:
- En mindre flåte av båter fylt med Gaza-aktivister og nødhjelp (ifølge dem) annonserer at de vil reise til Gaza med nødhjelp.
- Israel forbyr dem dette, men inviterer dem til Ashdod – en israelsk havneby – for å de skal kunne kontrollere nødhjelpen før den sendes til palestinske sivile. (dette kan ses i videoen på VG.no)
- Båtene svarer nei, og fortsetter, tross advarsler.
- Israel gjør alvor av truslene, og border et av skipene. Der blir de møtt av demonstranter med kniver, jernstenger og økser. De svarer med å fyre av “non-lethal” (ikke-dødelige) skudd, men det viser seg at demonstrantene har klart å stjele to pistoler fra noen av de israelske soldatene og skyter skarpt mot dem. Soldatene svarer da med å skyte skarpt tilbake.
Mye av denne informasjonen blir ikke opplyst om i norske medier. VG beskriver for eksempel angrepet som en uprovosert massakre. Den kan vanskelig sies å være uprovosert. Jeg anbefaler å lese disse to artiklene (link1, link2).
Så til spørsmålet i overskriften. Hvem var det egentlig som handlet galt? For meg er det ganske åpenbart. Israel har ingen interesse i å ta livet av relativt uskyldige mennesker. De gir dem sjansen til å komme fredelig ut av dette, men de fortsetter. Når de først blir bordet, svarer de med vold. De hadde all mulighet til å unngå drapene, og samtidig få nødhjelp til Gaza – men de ville ikke høre.
